Ingwardo og jeg var for muligens første gang litt sure på hverandre (neida, vi var jo ikke det). Men det la litt irritasjon i lufta, og når han bestemte seg for å gi meg verdens største esel-kyss på kjakan ( hva er det esel-kyss? jo et sånn som sleiker deg i hele trynet i tillegg til å blåse i øret ditt) så blei jeg ikke videre fornøyd. Heller mer irritert, og jeg kan ha sagt: æsj. Henrik følte seg særdeles støtet av utbruddet mitt. Han responderte ved å gå bort til Amanda, for han skulle demonstrere hvordan en normal person ville oppføre seg, og at jeg burde tydeligvis ha følt stor takknemmelighet for eselkysset. Henrik lente seg ned mot Amanda, og sa "gi meg en kos a Amanda". Amanda bestemte seg - for første gang på tretten dager - for å motta denne invitasjonen med stor glede, og ga Henrik en kjærlig kos. SÅNN skulle visst en ekte venn gjøre.
Når Henrik satte seg igjen titta jeg surt på Amanda.
- ”Du kunne jo kanskje hjølpa meg med å prove a point, her da??!” Amanda så dumt på meg. - ”Hææ, hva da?”
- ”Du kunne jo kanskje støtta meg litt, og ikke gitt han kos!”
- ”Ååå, jeg fikk ikke med meg noen ting jeg. Jeg sitter og ser på muffins!”
Ler du ikke? Synd for deg. Jeg GREIN.
-Synnus
